Leni Riefenstahl har fått plass i historien som en vesentlig filmskaper og pioner innen filmteknikk. Hun var også Hitlers favoritt, men nektet helt fram til sin død for at flere av filmene hun hadde laget var nazistisk propaganda. Hun fremstilte – eller iscenesatte – seg selv som en kunstner på jakt etter skjønnhet, helt uten politisk bevissthet og interesse.
I 1982 ga Nina Gladitz ut en tv-dokumentar om romfolket Leni Riefenstahl hadde brukt som statister i en av filmene sine. Dokumentaren utfordrer oppfatningen om at Riefenstahl bare var en litt naiv kunstner med et godt blikk.
I teaterforestillingen «Lenis blikk – eller kunsten å trippe på åpenbaringens dørstokk» føres de to kvinnene sammen igjen til en humoristisk og temperamentsfull dragkamp om sannheten. I et oppdiktet møte konfronterer Gladitz nok en gang Riefenstahl med fakta sistnevnte helst ikke ønsket skulle se dagens lys. Men hva er egentlig en kunstners ansvar? Og hva er egentlig en sannhet?