Halldis Neegård Østbye var hjernen bak Quislings rasepolitikk og sentral i jakten på norske jøder under krigen. I et brev til Quisling 7. oktober 1942 skriver hun: «Jeg tror det vil være en fordel om de tiltak som må gjøres, gjennomføres mest mulig i stillhet, anbringelse av jøder i konsentrasjonsleire osv. (...) Den endelige ordning må naturligvis bli radikal og usentimental». Det er vanskelig å si noe om hvorfor hun ble rasist og etter hvert partiets ledende pådriver for antisemittisme. Men det hun skriver etter 1953, om barndommen og oppveksten, viser at hun hadde en form for renhetstrang. Hun har noen renhetsforestillinger som er gjennomgående og som kan knyttes til antisemittisme og rasehygiene. Hun skriver om infeksjoner, basiller og parasitter på samfunnet. Hun ville vaske verden ren. Halldis Neegård Østbye forsvarte sine handlinger til hun døde bitter og alene på psykiatrisk klinikk i 1983.
Handlingen foregår fra 1905 og fram til hun forsøker å besøke Vidkun Quisling i fengsel i 1945. Fortid, nåtid og fremtid flettes sammen for å vise en kvinne som velger en ideologi og til slutt slukes fullstendig av den.